Jeg er en dame på 89 år. Begynte å male da min sønn Lars døde i en trafikk ulykke i 1969. Bare 17 år gammel. Det ble en oppvåkning for meg i dobbel forstand. Føltes som om jeg våknet fra en tornerosesøvn. Og så at menneskene ikke var som jeg hadde trodd. Fikk i 2004 en øyesykdom, som gjør at jeg gradvis mister synet og er i dag veldig svaksynt. Maling har vært hele livet mitt. Jeg kan aldri tenke meg å slutte å male. Male kommer jeg til å gjøre så lenge det er pust i meg. Her får dere se noen av mine gammle arbeider og mine nye. Jeg kommer til å legge ut nye bilder etterhvert som de blir ferdig. Skriv gjærne til meg på : aasejohannessen@rocketmail. com
Skrivingen har vært en god terapi for meg. På papiret kan du gjøre alt du ellers ikke våger eller kan gjøre i virkeligheten. Nedenfor står noen av mine dikt.
Lars 03.02.1976
Det er din dag i dag. Men ikke en blomst, ikke en takk på din grav. Men Lars, denne kalde sten? Du som var så ren, og så pen? Og så stor, bare smuldre bort til jord? Nei Lars, jeg vil ha deg med meg som du var. Aldri mer stå nedbrutt ved din grav, intet godt der av. Så Lars, la meg her få takke, og la oss sammen snakke. "Mor" "Ja Lars" "Mor jeg har det godt, det må du ha forstått." "Så tørk dine tårer av." "Aldri mer tenk meg liggende i en grav," "Nei Lassemann er glad, som du når du til Spania drar." "Hvem hvet?" "Kan hende ferierer jeg på en annen planet?" "Og det mor skal du vite: Ingen kan noen sinde ta i fra, de sytten år jeg dere ga.
Til Lars 03.02.1977
Om Gud ikke hadde satt en stopp. Men latt deg få lov til å leve opp. Da hadde du i dag vært fem og tyve år, stått midt i din blomstringsvår. Men til drøm farvel, for fra milepel til milepel, vil du aldri mer forandre deg, du vil alltid være ung og glad, uberørt av livets tunge slag. Men på din altfor korte vei, fikk du allikevel, det vesentlige med deg. For hvor mange, med hånd på hjertet kan si, at de har fått et års lykke ut av sitt liv.
Til Anne 23.11.1979
Ditt ansvar må du fra nu bære alene, bare med det på det rene; "at du er deg." En sannhet som ingen kan fra riste seg. Det føles veldig tungt og det gjør veldig vont. Tenk, i sol som i storm og blest, skal du nu alene ri din hest. Vi har jo prøvd å gi deg normer, men holder de - for stormer? Som mor,jeg tror. Ord virker fattige, føles små, for bare Gud kan rå. Men når vi vet, at han er kjærlighet, da er det lettere å gi tilbake,slippe fri og å si; "tilgi." At jeg ikke gjorde det for lenge siden, men slik er livet. Vi alt for lite vet om "kjærlighet".
Til deg 26.06.1979
Alle vi lider. Alle vi strider. På hver vår kant, etter noget som er sant. Men du har din stolthet. Jeg min forfengelighet. Rettere, vi begge har noe der av. Vi går på tvers av det som er sunt er bundet av det som er lært. Derfor kan vi ikke, om det som knuger snakke. Derfor kan vi ikke oppriktig takke. For hvordan kan jeg takke for deg? Eller du for meg? Når ingen av oss lot den annen få del i vår sjel.
Dialog med min mor (1) 1975
"Mor" Jeg elsket, elsker deg, med alle dine overfladiske feil. Litt sjusket, litt rotet. Men for det du botet. Aldri var jeg i tvil. Alltid hadde du et smil. Du var rynket, som var du tusen år, men aldri jeg tenkte hvordan rynker man får? Der var du stum jeg var ung og dum. Siden da har jeg lært, men lærdommen har vært svær. Hver rynke var jo en tåre, fordi du som jeg var en dåre. Rynkene kunne vært unngått om du, jeg, vi alle hadde forstått. Du får tilgi oss. Visdommen kom sent, vårt sinn var for splittet, for delt. Vi aldri klarte avkle, ditt skrukkete skinn, slippe fram ditt rike sinn. Din indre renhet som var din penhet.
Dialog med min mor. 02.06.1979
"Mor" Avstanden er ikke så stor, som vi tror. Du........der. Jeg.......her. Bare skyer imellom. Men selv om skyene er tåkelagt og vår herre underlagt. Så kan vi her nede, gjennom skyer ane dere. Og såpass har jeg jo forstått, at nu har du det godt. Og det fortjente, trengte du, slik som livet rev deg itu. Jeg har også røynet harde tak, men som du lagt sorgen bak. Men forskjellen er kun at vi her nede, bare gives fred en stakkels stund. Vi må vente. På vår rente. Men om vi har "levet"? Venter vi vel ikke forgjeves? Sikkert er du lei, fordi du ikke kan svare meg. Så fortsatt får jeg gi tål, bare prøve holde mål. For ett vet jeg sikkert. Du har mitt ve og vel i din kikkert.
Mors og min blomst. 18.11.1979
Røsslyng? Den edleste av edle? Lar seg forene, blant det villeste og mest forrevne. Karrer, kryper, vokser frem, i et hvert terreng. Dens flammeflor omflammer, både fjell og hammer. Mose, bregne. Steile stup, svaberg, stein. Syd som nord, hvor enn du bor. Høyt og lavt, har den talt. Røsslyng et symbol. Med en parol. Frendskap, for å stifte vennskap.
Dialog med min far 06.06.1979
Kjære far. La oss snakke om det som var. La oss prøve å finne ut, hvorfor din bortgang for meg ikke var noget surt. Jeg kjente deg ikke, du ga deg ikke til kjenne, fordi du aldri klarte å glemme. Du var en gang blitt tråkket på. Det var det eneste bud, du aksepterte, ville forstå. Innerst inne var du sikkert snill, men din vonde barndom førte deg kan hende vill? Du aldri klarte den overvinne, og det enskjønt, du hadde fått mor til din kvinne. Akkurat dette kan jeg vanskelig forstå. Plukket du denne blomst kun av attrå? Kunne du ikkr klare, på annen måte ta bitterhet av dage? Skulle hun og vi unngjelde, de nederlag du selv ikke klarte svelge? Det måtte da veie opp for det som var, at du ble hennes make, vår far? Var du så uthungret på kjærlighet, at du kjærligheten svek? Eller var lyset i henne for sterkt, derfor disse demoner satt i verk? Men far da, har du ingenting forstått. Og kjærligheten i deg selv har du forrådt. Gud ville deg jo intet fra røve, kun satte han deg på prøve, gav deg tusen fold tilbake, i din viv, din make. Men du aldri klarte å glemme, derfor kunne heller ikke regnestykket stemme. Alt blev tilintetgjort, - begravet. Fordi man ikke hadde stavet det ordet som er blitt forloret. Og som man ikke vet, er : Kjærlighet.