Aase Johannessen`s lille galleri: Billder fra 2005 til i dag.

mandag 30. november 2009

Billder fra 2005 til i dag.

En drøm til etter tanke.

Et tilbake blikk som minner meg om de
varme følelsene som en gang var.

Jeg lever.

En drøm i måneskinn.

Jeg nyter sol og sommer.

En rose til meg?

En ønsket gjest.

Roser.

Roser 2.

Tre damer som nyter livet.

Uten tittel.

En klem.

Barn i fokus.

Mille i hagen.

Mille i eplehagen.

Mille i eplehaven 2.

Det er slik jeg ville det skulle være.

Blomsterduft.

Velkommen til mitt lill galleri.

Jeg er en dame på 89 år. Begynte å male da min sønn Lars døde i en trafikk ulykke i 1969. Bare 17 år gammel. Det ble en oppvåkning for meg i dobbel forstand. Føltes som om jeg våknet fra en tornerosesøvn. Og så at menneskene ikke var som jeg hadde trodd. Fikk i 2004 en øyesykdom, som gjør at jeg gradvis mister synet og er i dag veldig svaksynt. Maling har vært hele livet mitt. Jeg kan aldri tenke meg å slutte å male. Male kommer jeg til å gjøre så lenge det er pust i meg. Her får dere se noen av mine gammle arbeider og mine nye. Jeg kommer til å legge ut nye bilder etterhvert som de blir ferdig. Skriv gjærne til meg på :
aasejohannessen@rocketmail.
com

Lars 03.02.1976

Det er din dag i dag.
Men ikke en blomst,
ikke en takk på din grav.
Men Lars, denne kalde sten?
Du som var så ren,
og så pen?
Og så stor,
bare smuldre bort til jord?
Nei Lars,
jeg vil ha deg med meg som du var.
Aldri mer stå nedbrutt ved din grav,
intet godt der av.
Så Lars, la meg her få takke,
og la oss sammen snakke.
"Mor"
"Ja Lars"
"Mor jeg har det godt,
det må du ha forstått."
"Så tørk dine tårer av."
"Aldri mer tenk meg liggende i en grav,"
"Nei Lassemann er glad,
som du når du til Spania drar."
"Hvem hvet?"
"Kan hende ferierer jeg på en annen planet?"
"Og det mor skal du vite:
Ingen kan noen sinde ta i fra,
de sytten år jeg dere ga.

Til Anne 23.11.1979

Ditt ansvar må du fra nu
bære alene,
bare med det på det rene;
"at du er deg."
En sannhet som ingen
kan fra riste seg.
Det føles veldig tungt
og det gjør veldig vont.
Tenk, i sol som i storm og blest,
skal du nu alene ri din hest.
Vi har jo prøvd å gi deg normer,
men holder de - for stormer?
Som mor,jeg tror.
Ord virker fattige, føles små,
for bare Gud kan rå.
Men når vi vet,
at han er kjærlighet,
da er det lettere å
gi tilbake,slippe fri og å si;
"tilgi."
At jeg ikke gjorde det
for lenge siden,
men slik er livet.
Vi alt for lite vet
om "kjærlighet".

Dialog med min mor (1) 1975

"Mor"
Jeg elsket, elsker deg,
med alle dine overfladiske feil.
Litt sjusket, litt rotet.
Men for det du botet.
Aldri var jeg i tvil.
Alltid hadde du et smil.
Du var rynket,
som var du tusen år,
men aldri jeg tenkte
hvordan rynker man får?
Der var du stum
jeg var ung og dum.
Siden da har jeg lært,
men lærdommen har vært svær.
Hver rynke var jo en tåre,
fordi du som jeg var en dåre.
Rynkene kunne vært unngått
om du, jeg,
vi alle hadde forstått.
Du får tilgi oss.
Visdommen kom sent,
vårt sinn var for splittet,
for delt.
Vi aldri klarte avkle,
ditt skrukkete skinn,
slippe fram ditt rike sinn.
Din indre renhet
som var din penhet.

Dialog med min mor. 02.06.1979

"Mor"
Avstanden er ikke så stor,
som vi tror.
Du........der.
Jeg.......her.
Bare skyer imellom.
Men selv om
skyene er tåkelagt
og vår herre underlagt.
Så kan vi her nede,
gjennom skyer ane dere.
Og såpass har jeg jo forstått,
at nu har du det godt.
Og det fortjente, trengte du,
slik som livet rev deg itu.
Jeg har også røynet harde tak,
men som du lagt sorgen bak.
Men forskjellen er kun
at vi her nede,
bare gives fred en stakkels stund.
Vi må vente.
På vår rente.
Men om vi har "levet"?
Venter vi vel ikke forgjeves?
Sikkert er du lei,
fordi du ikke kan svare meg.
Så fortsatt får jeg gi tål,
bare prøve holde mål.
For ett vet jeg sikkert.
Du har mitt ve og vel
i din kikkert.

Dialog med min far 06.06.1979

Kjære far.
La oss snakke om det som var.
La oss prøve å finne ut,
hvorfor din bortgang for meg ikke
var noget surt.
Jeg kjente deg ikke,
du ga deg ikke til kjenne,
fordi du aldri klarte å glemme.
Du var en gang blitt tråkket på.
Det var det eneste bud,
du aksepterte, ville forstå.
Innerst inne var du sikkert snill,
men din vonde barndom
førte deg kan hende vill?
Du aldri klarte den overvinne,
og det enskjønt,
du hadde fått mor
til din kvinne.
Akkurat dette
kan jeg vanskelig forstå.
Plukket du
denne blomst kun av attrå?
Kunne du ikkr klare,
på annen måte ta bitterhet av dage?
Skulle hun og vi unngjelde,
de nederlag du selv ikke klarte svelge?
Det måtte da veie opp
for det som var,
at du ble hennes make,
vår far?
Var du så uthungret på kjærlighet,
at du kjærligheten svek?
Eller var lyset i henne for sterkt,
derfor disse demoner satt i verk?
Men far da,
har du ingenting forstått.
Og kjærligheten
i deg selv har du forrådt.
Gud ville deg jo intet fra røve,
kun satte han deg på prøve,
gav deg tusen fold tilbake,
i din viv, din make.
Men du aldri klarte å glemme,
derfor kunne heller ikke
regnestykket stemme.
Alt blev tilintetgjort, - begravet.
Fordi man ikke hadde stavet
det ordet som er blitt forloret.
Og som man ikke vet, er :
Kjærlighet.

Aase Johannessen`s lille galleri

mandag 30. november 2009

Billder fra 2005 til i dag.

Velkommen til mitt lill galleri.

Om meg

Mine dikt:

Lars 03.02.1976

Til Lars 03.02.1977

Til Anne 23.11.1979

Til deg 26.06.1979

Dialog med min mor (1) 1975

Dialog med min mor. 02.06.1979

Mors og min blomst. 18.11.1979

Dialog med min far 06.06.1979

Bloggarkiv

Min bloggliste

Følgere